«Jeg har ikke kreft gjør jeg?» Det var de første ordene ut av min mors Betty munn da hun kom ut fra under anestesi. Svaret på det fryktede spørsmålet fast i halsen min som lim. Jeg visste ikke hvordan de skal reagere eller om jeg skal svare. Hvordan kunne jeg fortelle min mor at ikke bare hun har kreft, det hadde metastasized allerede? Hodet mitt svømte, og jeg følte meg som om jeg skulle bli syk. Ser vi på det sterkeste kvinnen i verden som ligger i den sykesengen ser like sårbare som en fugleunge var nesten mer enn jeg kunne håndtere. Angivelig, jeg trengte ikke å uttale ordene. Ansiktet mitt hadde blitt en bok av sorg, avbrutt av de stille tårer trillet nedover kinnene mine. Hun så på meg, ristet på hodet og sa: «Det vil bli noe av det. Vi vil bekjempe dette, og vi vil slå den.»
I flere måneder før det fryktede dagen, hadde min mor vært syk. Magesmerter og oppblåsthet hadde blitt normen i hennes liv. Hun hadde gått til henne fastlege, de hadde utført alle de vanlige testene, og hadde begynt å behandle henne for divertikulitt. Etter flere måneder med behandling, og ingen forbedring, ble hun sendt til en spesialist, som deretter sendte henne til en annen spesialist og så videre. Under en undersøkelse, en av disse spesialistene følte en uvanlig lomme av væske og bestilte en CAT scan av magen hennes. Det var på denne CAT scan som en stor masse ble sett i magen hennes, og en kirurg ble raskt konsulteres. Kirurgi var planlagt for neste dag og kurset til de lengste to år av mitt liv ble satt.
I løpet av hennes operasjonen jeg var vandrende om hallen på sykehuset. Etter å ha vært ansatt der selv i flere år, kunne jeg ikke bare vente på venterommet. Jeg bare så skjedde for å se min mor fastlege i hallen, og han kom bort til meg. Jeg spurte ham om han hadde hørt noe ennå, og han umiddelbart ga meg et Polaroid bilde. Ikke tenke noe på det egentlig, jeg tilfeldig kikket ned på bildet og innså at det var en stor svulst. Ikke bare noen svulst, men den de hadde bare fjernet fra min mor. Det var over fire pounds, og det så så sint som jeg følte. Jeg oppløst i tårer, og legen skjønte hans feil raskt. På det tidspunktet var jeg ikke en sykepleier, jeg var et familiemedlem. Han samlet raskt meg i armene sine og beklaget voldsomt, men skaden var gjort.
Så begynte den lange reisen. Akkurat som alt annet i livet hennes mor møtt denne utfordringen som alle andre. Det var en fartsdump til henne, og hun hadde ikke tenkt å la noe bremse henne ned for lenge. Hun begynte sin kjemoterapi med velbehag. Det tappet henne energi både fysisk og følelsesmessig. Hun spent ventet for håret å falle ut. Lurer på når den dagen ville komme, og da den kom, hun ringte meg og ba meg komme over. Da jeg kom dit så jeg min mor sitter ved hennes forfengelighet med min trinn pappa barbere hodet. Nettstedet rammet som et slag i solar plexus. Pusten forlot meg, og mine knær spent, men hun snudde seg mot meg og sa: «Minst har jeg en ganske formet hode.» Jeg smilte til henne gjennom tårene mine, og hun sa: «Dette betyr at vi trenger å gå på en parykk jakten.» Så med det, la vi grunnarbeidet for shopping tur i en levetid.
Den morgenen grydde lyst og muntert sette tonen for dagen. Jeg møtte min mor sammen med min søster Kelly, Aunt Mary, og tante Myrtice på min bestemors hus. Vi lastet inn i bilen og dro til skjønnhet forsyning butikk som hadde alle parykker. Jeg har aldri sett så mye falske håret i mitt liv. Min mor raskt pisket skjerfet ut av hodet og sa: «La oss få dette partiet startet.» Hun begynte å gå gjennom disse parykker som en virvelvind. Hun prøvde dem på venstre og høyre, og deretter insisterte på at vi prøve dem på også. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å glemme synet av min bestemor i en Dolly Parton parykk. Nok en gang, min mor hadde gjort det som kunne ha vært en veldig trist dag til en av de mest verdsatte minner som jeg har.
Månedene gikk. Kjemoterapi, to flere operasjoner, og ikke mer håp. Den siste CAT scan viste at kreften hadde kommet tilbake, og at ytterligere tiltak vil være forgjeves. Min mor valgte å avslutte kjemoterapi. Hun unnskyldte seg til oss alle for å gi opp. Vi fortalte henne at hun hadde stridd den gode strid, og var den modigste kvinnen visste vi. Aldri en gang gjorde hun klage eller spørre «hvorfor meg?» Hun tok det dag for dag, og dag for dag jeg så kreften ta livet hennes åndedrag.
julaften 1993, var jeg på min mors hus. Hun var blitt så svak ved dette punktet at hun var nesten seng ridd. Vi hadde kjøpt en sykehusseng og sette den opp i stua, slik at vi kan alle være med henne, og at hun skulle være i hovedstrømmen av ferie festligheter. Vi visste at hennes tid var kort, men vi ønsket å gjøre det som vanlig en opplevelse for henne som vi kunne. Etter lunsj den dagen, ble jeg sittende ved sengen hennes og hun sa: «Jeg ønsker ikke å leve som dette.» Jeg fortalte henne at jeg visste at hun ikke gjorde det, og at vi vil savne henne, men ville være ok. Hun snudde seg mot meg og sa: «Geri, jeg vet jeg er døende. Jeg vil dø før den første av året.» Jeg raskt spurte henne hvorfor i all verden skulle hun si noe sånt, og hun svarte raskt: «Jeg ønsker ikke å betale den fordømte forsikring egenandel igjen.» Jeg kunne ikke hjelpe, men le, og hun og jeg lo og gråt sammen.
New Years Eve 1993, hadde jeg vært på min mors hjem siden julaften. Hun hadde vært i koma i flere dager nå. Ingenting men en og annen stønn fra smerte hun var i. Morfin ble dryppet inn i hennes årer for å lindre noen av hennes ubehag, og vi var alle sitter rundt følelsen hjelpeløs og håpløs. Min bestemor hadde gått hjem for å se til min bestefar for en bit, og vi chattet stille. Vi hørte min mor røring i sengen, og vi alle hoppet opp og gikk til sengen. Hun snudde hodet og så på oss alle for første gang på flere dager, og sa: «Jeg elsker y’all», og med det blir sagt, hun pustet ikke mer.
Min mor var bare femti år gammel da hun døde, men hun lever videre i hjertene til mange mennesker. Jeg ser min mor i fireflies av sommeren. Her bare for en kort tid, men gleden og lykken jeg utlede fra å se dem vil vare livet ut.
