Coordinating behandling av en pasient kan bokstavelig talt gjøre forskjellen mellom liv og død. Involvering av mer enn én leger i behandlingen av pasienten øker risikoen for at noen leger kan ha viktig informasjon som må formidles til pasienten og de andre leger for hensiktsmessig oppfølging. Uten det pasienten kan gå på uten riktig og viktig behandling. Betydningen av denne type kommunikasjon er ikke nødvendigvis er eliminert hvis pasienten gjør ingen retur til noen av leger. Følgelig når en lege har informasjon eller når en avgjørelse om at pasienten skal ha umiddelbar oppfølging eller behandling er det avgjørende for at lege for å kommunisere det til pasienten og eventuelt også minst pasientens fastlege.
Tenk på følgende rapportert søksmålet. Flere leger hadde en mulighet til å oppdage mannens prostata kreft før det spredte En mann gikk til sin familie lege og rapporteres å ha urinveisproblemer. Han var 56 på den tiden. Allmennlegen konkluderte med at problemene var ikke på grunn av kreft, selv om ingen testing ble gjort for å utelukke kreft.
Ti måneder etterpå den enkelte konsultert med en urolog som utførte en fysisk undersøkelse på prostatakjertelen og gjorde en PSA blodprøve. Som det viste seg dette urolog ikke var dekket under pasientens forsikring og slik at pasienten gikk til en annen urolog. PSA-test bestilt av den første urolog kom tilbake og at urolog anbefales en biopsi. Men at anbefalingen tydeligvis ikke ble kommunisert til PCP eller urolog godkjent av forsikringsselskapet. Den godkjente urolog ikke bestille en PSA blodprøve. Den godkjente urolog også gjennomført en fysisk undersøkelse av prostata, men fant ingen avvik, og konkluderte med at pasienten ikke hadde kreft.
Som et resultat kreften gikk udiagnostisert for 2 år ved hvilket punkt det hadde spredt seg utenfor prostata. Ved dette tidspunktet hadde kreften spredd seg utover prostata og hadde spredning. Hadde kreft blitt diagnostisert på den tiden pasienten først klaget over urinveisproblemer, da han så den første urolog, eller selv når han så andre urolog, det ville ha fortsatt vært inneholdt i prostata, og med behandling, ville pasienten ha hadde ca 97% sannsynlighet for å overleve kreft. Gitt at kreften var nå avansert, men pasienten ble ikke forventet å leve mer enn fem år. Advokatfirmaet som håndterte denne påstanden rapporterte at de var i stand til å oppnå et forlik under jury utvalg til rettssak for $ 2.5 millioner på vegne av pasienten.
Denne saken viser altså 2 hovedtyper av feil. Det var svikt i den delen av allmennlege og andre urolog for å ikke følge de riktige screening retningslinjer. Den andre feilen var en i kommunikasjon. Dette skjedde da det var en misforståelser av funnene, mistanker, og anbefalingene fra urolog som var utenfor forsikringen nettverket og de andre legene. Selv om det er umulig å vite om fastlege eller andre urolog ville ha fulgt opp resultatene av PSA-test fra første urolog eller på at urolog mistanke og anbefaling de minst ville ha hatt informasjon og perspektiv de manglet.
