Whenever en rekke leger blir involvert i behandlingen av en pasient det kan bli svært viktig for dem å formidle haster diagnostiske resultater samt oppfølging og behandling forslag til pasienten og til de andre leger. Behovet for en slik kommunikasjon er ikke nødvendigvis er opphevet bare fordi pasienten ikke klarer å gå tilbake til en hvilken som helst av legene. Derfor i tilfelle at en lege har informasjon eller når en diagnose som pasienten trenger umiddelbar oppfølging eller behandling er det avgjørende for at legen til å kommunisere det til pasienten og eventuelt også minst pasientens fastlege.
Tenk deg følgende rapportert tilfelle. Flere leger hadde en mulighet til å oppdage den mannlige pasienter prostatakreft Individet først så hans primære omsorg lege (PCP), allmennlege, med klager av urinveisproblemer på 56 år alder. Fastlegen konkluderte med at problemene ikke var relatert til kreft selv om ingen testing ble gjort for å utelukke kreft.
Pasienten, på egen hånd, gikk til en urolog ti måneder senere. Den urolog gjennomført en fysisk undersøkelse av prostata og bestilte en PSA blodprøve. Pasienten deretter oppdaget at urologen ikke ble godkjent av hans forsikring og han så en annen urolog som ble godkjent. PSA-test av den første urolog kom tilbake og at urolog anbefales en biopsi. Dessverre, at anbefalingen tydeligvis ikke fikk relatert til PCP eller urolog godkjent av forsikringsselskapet. Den andre urolog besluttet at undersøkelse av prostata var normal, og at det var ingen tegn på kreft.
Det tok ytterligere to år når pasienter prostatakreft ble til slutt oppdaget. Ved dette tidspunktet hadde kreften spredd seg utenfor prostata og ble nå avansert. Hadde kreft er diagnostisert når pasienten først klaget over urinveisproblemer, da han så den første urolog, eller selv når andre urolog ikke klarte å finne noe unormalt med hans prostata og ikke klarte å bestille en PSA-test, det ville ha fortsatt vært inneholdt i prostata og, med behandling, kunne pasienten har hatt omtrent 97% sjanse for å overleve kreft. Siden kreft ble allerede avansert på diagnosetidspunktet, men pasienten var egnet til å dø av kreft i færre enn fem år. Advokatfirmaet som håndterte denne saken rapporterte at de var i stand til å oppnå et forlik under jury utvalg til rettssak for $ 2.5 millioner på vegne av pasienten.
Dette søksmålet viser altså to viktige typer feil. Det var svikt i den delen av allmennlege og andre urolog for å ikke følge de riktige screening retningslinjer. I tillegg var det svikt i kommunikasjon blant flere leger. Hvis pasienten hadde vært i stand til å fortsette med de som ikke er godkjent urolog pasienten ville ha visst at han kanskje har kreft og at en oppfølging biopsi var hensiktsmessig. Hvis de andre leger ville ha avtalt med den anbefalingen eller ville ha gått denne informasjonen til pasienten hvis de hadde fått det er ukjent, men da feilen ville ha vært helt deres.
